Appell
Kjære årsmøte.
Jeg har levert inn et forslag om politisk streik. Grunnen til at jeg vil at vårt sterkeste kampmiddel skal tas i bruk er at det pågår et folkmord i Palestina, og det må vi gjøre alt for å stoppe.
Det å leve i et fritt land med de rettigheter vi har, har forpliktelser. Det forplikter oss til å gjøre alt som er mulig for å stoppe andre menneskers lidelse. For neste gang kan det være oss som forventer at andre agerer overfor vår lidelse.
Det er mange kriger i verden, med grusomme overgrep, som også kan nærme seg/komme inn under begrepet folkemord. Men med få, om noen, folkemord er det så tydelig at vesten (med USA i spissen) kan stoppe akkurat når de vil, men den viljen er desverre ikke tilstede. Den politiske eliten viser ekstremt liten vilje til å iverksette konkrete tiltak overfor Israel, også vår egen regjering har lagt verktøykassen på hyllen.
I stedet gjør de det motsatte– de fortsetter å pleie sine investeringer i selskaper som har tilknytning til aktivitet i ulovlige bosettinger/okkupert land. Her har de investert 144 tusen millioner kroner. Til sammenligning gir Norge knappe 300 millioner i året til Palestina i bistand, en bitteliten 0,2% brøkdel av hva de investerer til nytte for okkupanten Israel. Regjeringen holder fortsatt normal diplomatisk aktivitet med Israel, uten noen som helst irettesettelse. Verst av alt, de fortsetter med våpeneksport som havner i Israel sine hender.
Når politisk ledelse ikke handler, så må vi vanlige folk (og spesielt fagorganiserte arbeidere) ta grep. Vi kan ikke gå ut av vår tid, uten å ha gjort absolutt alt som står i vår makt for å stoppe folkemordet. Vi må sørge for at arbeidsfolk og deres familier kan få leve, og ikke bli drept (for en fagbevegelse er i seg selv, per definisjon, internasjonal).
Folkemordet har pågått i lang tid uten at LO sentralt eller noen store forbund har tatt grep. Men vi kan ta grep her i dag, og gå i politisk streik, og dermed legge press på NTL sentralt og ikke minst LO ledelsen som da vil få et større press på seg for å kalle til storstreik.
Når palestina-aktivister klarte å stoppe Danmarks statsminister i å tale på 8. mars, da kan vi ta mål av oss til å få hele fagbevegelsen, til å følge vårt eksempel, med politisk streik.
Det kommer helt naturlig for meg å engasjere med palestinerne sin motstandskamp, det har jeg gjort i mange år. I 2014, da Israel bombet Palestina hele 4 uker kontinuerlig, lå jeg mitt i Bergen sentrum med Palestina flagget som dekket, for å vise at Norge var stille vitne til Israel sine overgrep på Palestina.
Jeg har nå i de siste snart-5 månedene stått skulder ved skulder med palestinere på demonstrasjoner (hver dag i 2023 og annenhver dag fra nyåret).
Palestinere som på vei til demoer gjerne sjekket om familien deres var fortsatt i live, palestinere som neste dag kom og fortalte om familiemedlemmer som var drept av Israel, om familiemedlemmer som var savnet eller arrestert.
Dette er sterke inntrykk, prøv å selv sette dere i den situasjonen at dere hver dag må prøve å kontakte familiemedlemmer for å høre om de er drept eller lever?
Fagbevegelsen i Norge og Palestina solidaritet
Internasjonal solidaritet er en viktig del av fagbevegelsen og norsk fagbevegelse har lang tradisjon for solidaritet med palestinerne og palestinske fagforeninger. SSB selv startet i 1997 et samarbeid med det palestinske statistikkbyrået (PCBS). Svein Longva tok kraftig til motmæle da tungt bevæpnede israelske militære tok seg inn i bygningen til PCBS i 2021 og konfiskerte og ødela utstyr, og internerte og torturerte våre kollegaer. Nei, kamerater!, vi kan ikke være stille.